[Tekst: Heidi Meen, skrevet etter hjemmekamp i fjerde runde i Eliteserien, juni 2020]

Og etter denne overskriften kommer det ikke bare et gigantisk spørsmålstegn; det kommer et trillende rundt og retorisk sådan. Ikledd sorte flekker. Med andre ord et spørsmålstegn formet som en fotball. En som spretter en helt annen vei enn det skuddfoten hadde ønsket.

Ikke at jeg går rundt og innbiller meg at fryktelig mange skuddføtter ønsker seg en forballmammablogg fra meg. Til mitt forsvar, for ikke å virke altfor selvopptatt, må jeg si at forslaget og tittelen ble nevnt av opptil flere kolleger ved ulike anledninger på jobb her om dagen.

Den tittelen er ledig, sa hun ene. Du kan bli rik av det! Om dette stemmer, gjenstår å google seg frem til. Altså om tittelen er ledig. Skal en først håve inn penger, må en jo gjøre det ordentlig. Domenet må sikres. Dessuten må jeg først bleke tennene, slik at det brede gliset virkelig kan komme til sin rett.

Kanskje jeg kunne ta opp konkurransen med mamma Riise, foreslo en annen. Hvorvidt vedkommende kollega kjenner meg bedre eller dårligere enn de andre overlater jeg til andre å bedømme. Selv er jeg usikker på om dette er en kamp verdt å ta.

Du må gi ham medietrening, sa en tredje. Hva jeg skal ha å lære bort til 16-åringen som nesten ikke flakket med blikket og heller ikke stotret slik jeg selv gjorde en gang jeg fikk et stort kamera i fleisen, vet jeg ikke riktig. Jeg tror han klarer seg helt greit uten mine råd – så fremt han ikke allerede har lært ett og annet av å observere mine feil, da, men jeg tviler på at han har sett lokal-TV-innslaget fra sju-åtte år tilbake. Jeg har i alle fall ikke vist ham det.

Takk for at du har fått alle her til å prate mer om fotball, sa en fjerde kollega før også han foreslo fotballmammablogg som min potensielt nye hobby. Han fersket meg og andre slags mammaer i samtale om temaet på pausekjøkkenet. Vi snakket så klart om offside, tabellplasseringer, bakrom, overgangsvinduer og fotballformasjoner. Og litt om 17. mai-dressen som måtte spores opp på lørdag ettermiddag, inkludert eksternt lån av dressjakke i riktig størrelse, samt skjortestryking før oppmøte til kamp på søndag. Slikt er tross alt del av det å bli tatt med i troppen. (Visst.)

På jobbkjøkkenet nevnte jeg antagelig også at jeg hadde stusset litt over at han skulle sitte der på benken i finstasen, som en ung fotballtrener, men slikt er bare å akseptere. Det er så mye jeg ikke vet. Også om fotball. Jeg begynte faktisk å glede meg til kanskje å se ham skifte fra 17. mai-antrekk til fotballdrakt i hui og hast på sidelinja hvis det skulle bli behov for ham på banen. Kanskje i trenerskuret i mangel av en telefonkiosk. Min sønn, en fotballens Supermann!

Den gleden gikk jeg overraskende nok glipp av. Til gjengjeld ble jeg (og andre med meg) grundig overrasket da det femten minutter før kampstart ble klart at poden ikke bare skulle ha på seg drakten fra start – han var også med i startelleveren. Så plutselig kan man altså debutere i Eliteserien. Derav kamera i ansiktet før kampstart. Og etterpå. Og derfor hjertet i halsen og betydelig puls både hos fotballmamma Meen og fotballpappa Johansen – og hos andre i unge spiller nummer 31 sin kohort og krets. I min elleve år lange karriere som fotballmamma var dette utvilsomt den mest nervepirrende sidelinje-opplevelsen så langt.

Som så mange andre ihuga fotball-hooligans (i den fasen ofte kalt foreldre eller besteforeldre), har jeg stått på sidelinja i varmt og kaldt. Klappet med svette hender og lydløse votter. Vært fylt av spenning og stolthet i ulik grad – og av litt skam i den perioden han ennå ikke hadde lært å takle tap eller egen frustrasjon over spill han var uenig i. Jeg har sett at ballen er rund og innsett at kårner ikke nødvendigvis er mål og at motstanderne (de på sidelinja, altså) ikke alltid er like rause og gode mennesker som oss. (Det skal nå også godt gjøres.) Etterhvert slutter en nesten å bli overrasket over hva voksne mennesker kan få seg til å si. Med og uten ord. Jeg mistenker at det i all hovedsak gjelder fotballforeldre med en egne uoppfylte drømmer om en fotballkarriere. Da gjelder det så klart å presse både junior, motstanderne og dommerne til det ytterste. En kan jo skjønne det, for hvis drømmen ikke blir oppfylt denne gangen heller, må de kanskje vente på eventuelle barnebarn. Det ville ha vært forsmedelig!

Selv har jeg ikke klart å hente opp det samme blodige alvoret. Kanskje fordi jeg ikke har hatt den samme drømmen. Men jeg synes det er fint at de på banen har det – urealitsisk eller ei. Jeg kan dessuten gå så langt som til å innrømme at jeg med år og stunder har latt meg overbevise om at fotball faktisk er gøy. Og det blir ikke mindre gøy av å se sin egen sønn på fotballkanalen du nettopp har anskaffet for å gi ham tilgang til å følge kampene i åtets Eliteserie. Bare litt skumlere.

Fotballmamma-blogg, neste? fikk jeg høre enda en entusiastisk kollega hoie før jeg forlot jobb den dagen. Skulle nesten tro dette lå innbakt i den nye strategien vi har fått, men det er jeg temmelig sikker på at det ikke gjør.

Joda. Jeg kunne kanskje ha blogget om dette. Såpass spesielt var det å være mamma på sidelinja her hjemme foran tv’n. I alle fall for meg. Men jeg er redd bloggen ikke ville ha blitt på langt nær like spennende som det som skjer på og til dels utenfor banen. Derfor takker jeg høflig og klokt (om jeg skal si det selv) nei til tilbudet. Penger er uansett ikke alt her i livet. Ikke fotball heller når en tenker seg om. Fotball er mye og gøy. Det er til og med viktig for veldig mange. Men det er heldigvis ikke alt.

(Dessuten er det visst opptil flere fotballmamma-domener i sving der ute allerede. Hilsen Google.)

Peders første fotball. Tror han fylte ett år. Umiddelbar fascinasjon. Foto: Heidi Meen