comment 0

Stiv av skrekk  

[Fra min gamle blogg Portofritt – publisert 1. november 2010.]


I helgen ble jeg grundig skremt. Jeg ble, for å ty til en skummel klisjé, stiv av skrekk. Ikke noe rart med det, tenker du kanskje, det skal man jo bli en Halloween-helg. Det er bare det at jeg ble det i bokstavelig forstand. Og det uten å kunne skylde på et eneste ett av skjelettene eller heksene som ringte på døren. Den eneste heksa jeg kan klandre her, er meg selv. Og hva er vel skumlere enn det?

Jeg vet ikke riktig hvordan det kom til at jeg handlet som jeg gjorde, men saken er i alle fall at svigers var en svipptur innom og at mannen i huset nettopp – uvisst av hvilken grunn (kanskje fordi han er gymlærer) – hadde stupt kråke foran dem i gangen mens han sa noe ala «sånn skal det gjøres». Vel, tilbake til min egen skremmende fortsettelse på det hele. Jeg vet som sagt ikke hvorfor, det var bestemt ingen som utfordret meg til det, men før jeg visste ordet av det sto jeg selv klar til å stupe kråke i gangen. Med friskt mot. Foran svigermor og svigerfar som sto der med yttertøyet på.

Ikke noe problem, tenkte jeg kanskje, jeg har da stupt noen kråker i mitt liv. Det jeg riktignok ikke tenkte på – før etterpå – var at det var en god stund siden sist. Selve kråka ble nokså greit gjennomført, bortsett fra en liten detalj; at den ble akkompagnert av den skjærende lyden av en ti-tolv misfornøyde rygg- og nakkevirvler.

Du skulle ha sett ansiktsuttrykkene på mitt publikum. Det vil si to stk svigerforeldre, siden gymlæreren allerede hadde forlatt rommet og ungene heldigvis var et annet sted. Skulle de le eller bli redde for sin svigerdatters potensielt knekte nakke? Det visste, når sant skal sies, ikke svigerkråka heller. Mitt ansiktsuttrykk var nok minst like forskrekket.

Det skumle ved denne ellers lett absurde situasjonen, var at jeg samtidig som latteren ristet forbi ømme virvler, forsto at noe hadde skjedd. At årene har gått og jeg har blitt en eldre og stivere utgave av meg selv. Når skjedde egentlig det?

I skrivende stund kan jeg ikke engang vri på nakken uten å ta med hele kroppen samme i bevegelse. Hørte jeg noen hviske noe om middelaldrende? Nei? Da var det kanskje bare inne i mitt eget hode. (Ikke at det gjør det mindre skremmende!) Det er mulig at trening mer enn en gang i halvåret vil kunne ha en positiv effekt.

Jeg skal tenke på det.

Det spørs bare om jeg har blitt skremt nok til å gjøre mer enn nettopp det…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s