comment 0

Solstad og sønnene

Tekst: Heidi Meen. Skrevet for sportsspalten i Tidsskriftet KULT, utgave 2 i 2020. 


Om plutselig å sitte (alene) i mesterkokken Edgars Ludls drivhus og snakke med Dag Solstad på telefonen – om fotball.

Noen ganger befinner du deg i situasjoner du neppe hadde sett for deg uten å være i dyp REM. En av dem, hvis du er som meg, kan være å skrive om fotball i et blad som dette. (Eller noe annet sted for den saks skyld.) En annen kan være at du som til vanlig jobber i et historisk arkiv, ser deg selv – en vakker dag i mai – sitte alene ved et lite cafébord i det ellers tomme drivhuset i hagen til Edgar Ludl i Sandefjord. Det i seg selv er snodig nok. Du der, liksom! I gourmetkokkens hage. Du som har vokst opp med husmannskost, halvfabrikata og frossenpizza og ikke engang leser kokebøker på senga. Men dette kan tross alt forklares med at du holder på å skrive en bok om denne mesterkokken, noe som igjen skyldes at han to år tidligere kom til Vestfoldarkivet med sitt kulinariske arkiv. Men nå sitter du altså i et glasshus, som i sin tid sørget for nyskapende friske urter til en av Norges første gourmetrestauranter, og snakker med selveste Dag Solstad på telefonen. Om fotball. Forklaring følger.

Jeg hadde gruet meg i månedsvis, telefonvegrer som jeg er. Men arbeidet med boken om Ludl nærmet seg slutten. Skulle jeg få med Solstads tanker om kokken måtte jeg ta meg sammen. Telefonnummeret hadde jeg fått nesten et år tidligere, og jeg visste via min kontaktperson at han var villig til å snakke med meg om dette. Likevel utsatte jeg det til han sikkert hadde glemt hele greia. Denne dagen fotograferte vi matbildene til bokens oppskriftsdel hjemme hos kokken selv. Men nå hadde jeg fått vite at Dag Solstad skulle reise til New York dagen etter. Vegring måtte bli til handling. Derfor var jeg, da jeg omsider satt der med forfatterens karakteristiske stemme på øret, dramatisk akkompagnert av mitt eget bankende hjerte, ganske lykkelig.

Hvorfor jeg ville snakke med Dag Solstad om Edgar Ludl? Mest som en kuriositet. Fordi de to er født det samme året. Fordi Solstad tok toget fra Sandefjord stasjon få måneder før Ludl ankom den samme stasjonen. Høsten 1960, da begge var 19 år. Men også fordi jeg visste at forfatteren hadde vært fast gjest på Edgar Ludls sagnomsuste restaurant, og fordi både kokken og restauranten var med i «16.07.41.». I denne romanen med selvbiografiske trekk oppsøker hovedpersonen Edgar Ludl’s Gourmet i den tro at det er der klassefesten skal finne sted. De hadde jo alltid vært der før.

-Edgar Ludl var en pioner innen norsk kokkehistorie, svarte Solstad da jeg spurte ham om hans forhold til kokken og restauranten. Han fortsatte med å si at han faktisk løftet kokkeyrket, at han var veldig opptatt av å lære opp andre kokker også, at han har hatt stor betydning, og så videre. Han kjente åpenbart til denne historien. Da jeg spurte om han kunne si noe om hjembyen anno 1960 kontra i dag, svarte han at det i grunn ikke er så stor forskjell. Bortsett fra at byen var mer vital den gangen, mer sprudlende, takket være hvalfangsten og sjøfarten. Men han sa også at Sandefjord ikke er helt i bakevja nå heller. At den hevder seg godt og ikke er en stille, sovende sørlandsby.

Litt ut i samtalen, muligens oppvarmet av solstrålene i drivhuset og Dag Solstads ikke motvillige ordstrøm, dristet jeg meg til å si at jeg hadde vært gift med sønnen til Lisa Petterson. Ikke fordi det hadde relevans for boken. Ikke for Dag Solstad heller, kan man tenke.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sa det – bortsett fra at Lisa var lillesøsteren til en av Solstads kamerater fra oppveksten i Sandefjord sentrum. Det var som å sparke ballen med bind for øynene – etter å ha blitt snurret rundt noen ganger på gressmatten – og likevel score mål.

-Å, har du det…!

Stemmen i telefonen hadde skiftet toneleie.

-Hun er jo gift med Odd Erland Johansen!

Stemmen i andre enden la til at han var fenomenal i mål. Volumet hadde økt. Så spurte den om vi hadde barn – for de kom til å bli gode i fotball.

Og nå forlater vi drivhuset et øyeblikk, for man sparker ikke ball i glasshus. I alle fall ikke slik fotball de spilte på Gamle stadion før i tiden. Den gang byen var et par hakk mer sprudlende og Sandefjord Ballklubb, i gule og sorte drakter, lå på toppen av serien i år etter tiår. Den gang fotballspellærne like gjerne var hvalfangere, og ikke minst sagnomsuste. I alle fall for unge – og eldre – Solstad.

«Det er jo bare draktene igjen av Ballklubben, jo», skriver Solstad i «Nedrykket», en tekst han skrev på oppdrag for boken Fotball 95. Han kunne ha reist til Rotterdam for å se Norge møte Nederland eller til England å se en hvilken som helst Premier League kamp, men valgte heller å beskrive et gjensyn med storhetslaget fra oppveksten. De var de fryktede hvalfangerne fra Sandefjord og en av 1950-tallets aristokrater i norsk fotball, skriver han, men i 1995 brant det et blått lys for Sandefjord. Det var derfor han var der. Laget kjempet om å unngå nedrykk fra 2. divisjon. Men «hvor var sønnene?» undret han. «Sønnene til Jens Edmund Møller, Hans Sperre, Odd Erland Johansen, Bjørn Gunnar Johannessen?»

Teksten avsluttes med at Solstad beskriver et straffespark som ville avgjøre lagets skjebne, om Ballklubben ble værende i 2. divisjon eller rykket ned: «Straffe på overtid, fire minutter på overtid. Har skjebnen grepet inn? Nr. 4 på Sandefjord Ballklubb skal ta straffen. Ballen legges på straffesparkmerket. Han tar tilløp, han skyter. Går ballen i mål er Sandefjord Ballklubb stadig i vår nest høyeste serie og kan bygge et lag for framtida. Skuddet er ganske godt plassert og med alminnelig god kraft. Hadde det vært plassert lavere, eller litt høyere, hadde det vært utagbart, selv for en keeper som har tatt en sjanse og kastet seg til høyre, slik som Jevnakers keeper nå har gjort. Jeg ser at han redder. Ja, jeg ser det med mine egne øyne. Sandefjord Ballklubb har rykket ned til et tredjeklasses nivå, jeg ser det med mine egne øyne og må bare tro det jeg ser.»

Det teksten ikke nevner er at spiller nr. 4 het Johansen og var sønn av den tidligere nevnte fenomenale keeperen. Selv har jeg blitt fortalt denne historien mange ganger og lenge før jeg ble oppmerksom på Solstads tekst. Ikke uten grunn. Minst en av de etterlyste sønnene var nemlig på banen, iført gult og sort. Denne sønnen skulle bli faren til min sønn – blant annet fordi ballen ikke gikk i mål.

Tilbake til samtalen i drivhuset. Jeg sa ikke noe om straffesparket til fotballentusiasten i den andre enden. Men jeg bekreftet at alliansen hadde resultert i en fotballspillende sønn. Riktignok ikke keeper som sin bestefar. Solstad gjentok at da kom han til å bli god, og jeg fortalte at han i snakkende stund spilte på Sandefjord fotballs G16 lag. Dette ble fulgt opp med lovnader om at han skulle komme å se på. Ja, det skulle han så sannelig.

Nå har noen måneder gått siden drivhussamtalen. Boken er ferdig og tredje generasjon Johansen er fortsatt på ballen. Sandefjord fotball har rykket opp i eliteserien. Blått lys har blitt blå drakter. Slik sett er det ikke helt usannsynlig at den store forfatteren en vakker dag vil dukke opp på en sidelinje nær meg. Hvis så skulle skje, håper jeg at hele heiagjengen Johansen er til stede. (Det er de som regel.) Da skal jeg ta motet til meg og presentere ham for den gamle keeperhelten, den ikke nevnte sønnen og den foreløpig yngste i rekken av fotball-Johansen’er.

Heia fotball! (Og framtida.)


Kilde:

Artikler 1993-2004, Forlaget Oktober, 2004

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s