[Portrett skrevet til studiet featurejournalistikk i 2011. En versjon av portrettet var på trykk i bladet Det gode liv (juli 2012). Tekst: Heidi Meen. Foto: Jeanette Lunde.]

---

Sylvi Skagen (61) driver ikke butikk etter læreboka, snarere tvert imot, men det er slik hun – og kundene – liker det.

Sylvi nærmest spretter opp den smale og bratte båttrappen. ”Her er jeg i mitt ess!” sier hun til meg som halser etter. Jeg tenker at det er fordi hun gleder seg til innkjøpsturen vi har lagt ut på. Til tross for at jeg tilhører generasjonen under må jeg jobbe hardt for å henge på joggeskoene og jeansen foran meg. Bastø-ferja skal bringe oss over til “andre sida”, til Moss. Derfra skal Sylvis hvite og for anledningen nyvaskede Polo frakte oss videre til søta bror. Vi har stått opp i otta, eller nærmere bestemt i Sandefjord, for å rekke båten fra Horten kl. 07.15. ”Jeg pleide å ta kvart på seks båten,” sier Sylvi ”men det har jeg sluttet med nå.”

Sylvi har drevet den lille interiørbutikken nr9 i Sandefjord i ni år, og til tross for at ikke et øre er brukt på markedsføring og butikken ikke engang finnes i telefonkatalogen, er kundegruppen stadig økende. Mange kommer langveisfra. Ja, mange kunder er til og med menn!

Oasen nr9

Noen måneder etter åpningen i mai i 2002 var jeg en av dem som oppdaget den lille oasen som skjulte seg innenfor portrommet i Rådhusgata 9. Det var som å komme til et fremmed land, nærmest eksotisk estetisk, med spennende ny design og vakre gamle saker, og midt i det hele en stillferdig og vennlig dame på rundt femti. Skulle du dra til dette nr9-landet måtte du gjøre det på lørdager. Det var bare da det var åpent. Først etter noen år ble det også mulig å reise dit torsdager og fredager, og etter enda noen år lot det seg gjøre hver dag, nå i Kirkegata 8 med inngang fra Kongegata.

”Det var helt vilt!” sier Sylvi, og refererer til den første nr9 tiden. ”Vi hadde nesten ingenting i butikken. Vi hadde til og med lånt tre Lamino–stoler fra Design Forum i Porsgrunn – mot 20 % av salget. Ellers hadde vi fire-fem perledyr fra Isandi, leker fra Sprell for 500 kroner og en del av våre egne møbler. Vi hadde så lite penger at vi ikke hadde råd til å kjøpe ordentlig maling, og lamper til belysning måtte vi også ha med hjemmefra.” Sylvi ler. ”Det var mye som ikke var til salgs.” Hun lener seg litt fremover, kniper øynene lett igjen og tar hånden opp mot nesetippen. Slik ler Sylvi Skagen. Ofte.

Vi suser nedover E6 i retning Gøteborg. Med jevne mellomrom legger Sylvi ut på tur for å samle gamle skatter til nr9 og ny energi til seg selv. Gøteborg og Skåne er favoritter. Det er et anselig antall mil hun har lagt bak seg bak rattet opp igjennom årene, på vei til designmesser, antikkmesser eller for å oppsøke kjente og ukjente steder til inspirasjon og forhåpentligvis innkjøp. Hun har til og med fått vannblemme under hælen av mye kjøring. ”Jeg bare må ut av Sandefjord av og til. Ellers ville jeg bli kvalt.”

Bilen er med andre ord en av de tingene Sylvi ikke kunne ha klart seg uten her i livet. Da ungene var små og eksmannen Sveinung var ute til sjøs i månedsvis i strekk, var en kjapp biltur alene hennes frikvarter. De to døtrene Kristin og Linn, født med et års mellomrom tidlig på 1970-tallet, fikk være alene hjemme så lenge. ”Jeg var nok ingen hønemor, nei.”

Sylvi og lampelyset

Det er lørdag og jeg er innom nr9 for å snakke om turen vi skal legge ut på til tirsdag. Vi sitter midt i det lille lokalet, på hver vår nye Tolix–stol ved et gammelt hvitt bord dekket med tynne glass og andre gamle skjønnheter. Rundt oss er det lamper fra Northern Lightning, Jielde, Cathrine Kullberg og Nicolette Brunklaus. Sylvi har en forkjærlighet for lamper. Lamper og stoler.  Kanskje ikke tilfeldig at Sylvi var en av de første som oppdaget Oslo-lampa da den var ny i 2006, utenfor kontoret til de unge gutta bak nystartede Northern Lightning i Oslo. Hun falt pladask. Og slik har det seg at relativt lille nr9 forhandler de nå velrenommerte lampene og at hun hvert år blir invitert på høstfest sammen med arkitekt- og designeliten i Northern Lightning lokaler.

nr9 har ført til mange hyggelige bekjentskap og nye vennskap for Sylvi. Den svenske lampedesigneren Anu Moser er en av dem, og faktisk var det Sylvi som spleiset Anu Moser og Northern Lightning – med glasslampen Nova og to andre som resultat.

Foran kasseapparatet står lampen det ikke finnes maken til og som kanskje var kimen til alt, kjøpt for 12 år siden i Curiosa, i følge Sylvi en drøm av en designbutikk i Gent i Belgia. ”Jeg husker at jeg tenkte at en sånn butikk skulle vi hatt i Norge!” Lampen, designet av Katrien de Beuyle som drev butikken sammen med sin mann, var ikke til salgs. Egentlig. Men etter at Sylvi hadde vært innom butikken hver dag i en periode og siklet veldig, hver dag, på denne lampen, hadde de ikke hjerte til annet enn å la henne kjøpe den. Hun ønsker å besøke dem igjen snart.

Kunder kommer og går, titter og tar på varene, handler med blide Solbjørg i kassen. Midt i samtalen reiser Sylvi seg brått opp. ”Jeg må bare…!” Et Mummi-brett på øverste hylle bak meg blir kjapt flyttet på slik at det rosa brettet igjen blir synlig. Med et sukk er hun tilbake på stolen. ”Det kan skje en glipp. Jeg skjønner ikke hvordan det brettet har kommet inn her. Jeg er nok veldig kjenslig på farger. Hvis det ikke passer sammen. Jeg blir nesten litt dårlig,” sier hun. Og ler.

Inspirasjon fra hyllene 

Første stopp i Gøteborg er Pressbyrån på Nordstan. Sylvi skanner hyllene.”Jeg er jammen ikke sikker på om jeg har lest dette…” Hun har tatt ned Värt nya hem. Sidene flagrer mellom de bladvante fingrene før det settes tilbake i hyllen. Jo, hun har lest det. Hver måned leses mange blader – en annen ting Sylvi helst ikke vil være foruten. Residence, Sköna Hem, RUM, Elle Interiör, Elle Decoration, Living ETC, Inside Out, Vouge Living, Mad & Bolig, Boligmagasinet, Femina, Damernas og Alt for Damerne er faste favoritter. Men så er også lesingen mer enn tidsfordriv for Sylvi. Blader er viktige inspirasjonskilder. Det er gjerne slik hun sporer opp spennende ny design – om hun ikke finner det på messer. Ser hun noe hun virkelig liker som ikke er å finne i enhver annen interiørbutikk, våkner detektiven i Sylvi. Da setter hun i gang – som rene detektiven – med å spore opp produktet, og lite slår visst gleden ved å få en avtale i havn.

Ikke etter læreboka

Sylvi følger ikke akkurat læreboka når det gjelder rasjonell måte å drive butikk på. I stedet for å inngå avtaler med noen få forhandlere og dermed få rabatt og slippe frakt på varene, har hun lagt seg på en linje med mange små forhandlere. Hvorfor? For å slippe å ta inn varer hun ikke liker selv. Det er en dyr måte å drive butikk på, men noe annet kommer ikke på tale. Uaktuelt!

”Jeg har ikke sans for det økonomiske. Budsjett er ikke-eksisterende. Jeg passer på at det er penger til lønn og regninger, men ellers er det fra hånd til munn.” sier Sylvi.

I 1968 begynte Sylvi på Reklame- og dekorasjonsfagskolen i København. Men den gang var studielån behovsprøvd og så lenge foreldrene tjente over grensen og de også mente at denne skolen var noe håpløse greier, endte København-historien brått med sekretærskole i Sandefjord. Om ikke annet var det slik Sylvi møtte sin beste venninne, Margit, som var like mistilpasset på sekretærskolen som hun selv var. Interessen for vakre ting hadde hun visst allerede den gang, for den første sekretærlønningen ble brukt til en Kosta saftmugge, designet av Signe Persson-Melin.

Siden ble Sylvi mor og etterhvert fikk hun jobb på biblioteket der hun ble i 30 år, inkludert de første årene med nr9, helt til en kronisk yrkesskade gjorde henne ute av stand til å fortsette.

Gatelangs i Gøteborg 

Vi går. Gatelangs. Det er nemlig det Sylvi gjør når hun er i storbyer – for å få med seg mest mulig inntrykk. Slik oppdager vi blomsterbutikken Floramor och Krukatos som (halleluja!) har Sylvis favorittblomst; Frittelaria melagris (rutelilje).

To sjarmerende klappstoler, visstnok gamle kinostoler fra Bombay, blir nesten med tilbake til nr9. Men da vi etterpå ser liknende stoler et annet sted, begynner Sylvi å mistenke at slike stoler vil kunne finnes i mange interiørbutikker denne våren – og stolene får bli igjen i Gøteborg.

Vi går innom Sylvis favorittbutikk med ny design; Krypton Form. Denne gangen er det hageutstyret som inspirerer. Slikt vil hun også gjerne ta inn på nr9. Kanskje til neste år?

Veien fortsetter til to av Sylvis faste forhandlere av gamle saker; Michael og Lars. Begge steder blir vi mottatt som gamle kjente. ”Hej Sylvi, men det va vel inte länge sedan du va här?” sier Michael. ”Sylvi, va trevligt! Det va länge senn!” sier Lars. Resultatet er nesten full trillebag, den er fylt med bestikk med sorte skaft, tynne Rosen og Svalen-glass, en sort 30-tallsvase, små røde glasskåler, et gammelt tinnfat, og et knippe lysstøpingsformer – blant annet.

Oppvokst på de syv hav

Store deler av sin oppvekst tilbrakte Sylvi med foreldrene om bord på en eller annen oljetankbåt, alle med navn som begynte på Fern, siden faren var kaptein for rederiet Fearnley & Eger. Sylvi fikk bo i rederlugaren, som hun bare delte med sin kjære negerdukke.

Opplevelsene var mange og noen av dem ganske dramatiske, som da hun og moren ble stående igjen å se farens flagrende skjorteflak som føyk av gårde ut i ørkenen, på en vill araberhingst, uten sal. ”Sylvi, sa mamma. Der forsvant pappa. Det er det siste vi ser til han.” Sylvi ler litt og fortsetter; ”Jeg var ni år og mest bekymret for om vi kom tilbake til båten. Mamma var så lite god i engelsk.”

Sylvi forteller at hun var borte fra skolen i månedsvis i strekk. «Sånt gikk an den gangen, bare du leste skolebøkene selv. Jeg fløy rundt på båten på egenhånd, i vind og blest, uten redningsvest, hjalp til i byssa eller malte og pikka rust. Det var masse å gjøre.”

Gamle skatter i Lysekil

”Åh, Jeppe!” De små sølvtrompetene i den lille skuffen skinner i Sylvis øyne. ”De er perfekte!” Jeppe lover å holde dem av for at hun skal slippe å bruke av sin begrensede pengesum på julepynt nå i mars. Det er ettermiddag og vi er på uventet visitt hjemme hos Jeppe i Lysekil. Jeppe og familien bor i en ganske vanlig enebolig i et ganske vanlig boligfelt. Men der stopper også det vanlige. Huset rommer nemlig en salig blanding av alskens uvanlige skatter; designklassikere og antikviteter fra alle epoker. Alt voktet av den uvanlig skumle, siklende hunden Bertil.

”Se denna här!” sier Jeppe og holder en stor, tung glassmugge foran Sylvi. Sylvi rister på hodet og griper tak i den andrestore glassmuggen øverst på reolen i familiens tv-rom. ”Den var vakker!” sier hun. Den er enklere, mer stilren. ”Jaa, den gillar Gunilla också best.” sier Jeppe, og refererer til sin fru. Sylvi får likevel kjøpe den. Bare Bertil protesterer.

Til varig glede

”Jeg tar bare det som går inn der.” Sylvi dunker venstre neve mot hjertet. ”Jeg tenker ikke på om det selger. Jeg kan også finne på å ta inn ting jeg ikke tjener penger på, bare fordi jeg liker den så godt og vil ha den i butikken.”

Sylvi liker ren og enkel design, men når det gjelder gamle ting er kravet at den ”rører ved noe” i henne, uten at hun helt vet hvorfor noen ting treffer henne slik. Enkelte ting gjør det nesten vondt å selge, som den lille japanske skålen til 40 kroner som hun fortsatt lurer på hvorfor hun lot gå.

”Jeg blir glad i de tingene jeg har og forandrer lite hjemme. Det er det jeg håper med tingene i butikken også. Jeg vil de skal vare. Jeg blir helt dårlig av at folk bytter ut alt bare fordi det og det er moderne.” sier Sylvi og siterer Keats: “A thing of beauty is a joy for ever: Its loveliness increases; it will never Pass into nothingness.”

Hun bekymrer seg aldri for om det hun tar inn i nr9 ikke skal bli solgt, for det vet hun at den rette kunden dukker opp.

Sylvi har vært igjennom perioder med dårlig råd i livet, for eksempel etter skilsmissen for snart tjue år siden og året på attføring med 47 kroner dagen. Sylvi mener at det å måtte velge mellom ost og oppvaskmiddel også kan ha sine positive sider; ”Du blir mye mer oppfinnsom. Og du setter ekstra pris på ting.”

Så godt som hjemme

Seksten timer etter at hun spratt opp, spurter Sylvi nedover i den samme bratte og smale båttrappen, på vei til den ikke lenger så nyvaskede bilen. ”Det er sånn en kan se om folk har vært mye på båt» sier hun – og jeg legger merke til at vi faktisk har valgt ulik taktikk ned trappen. Mens mine føtter plasseres pekende rett frem på hvert trinn, treffer hennes føtter trinnene på skrå. Hun har ryggen delvis vendt mot det ene gelenderet, mens jeg tar begge i bruk. Med ett forstår jeg hvorfor hun suser så mye raskere enn meg opp og ned den lange trappen, og jeg kan se henne for meg, den pur unge utgaven av Sylvi, med mørke krøller som flagrer mens hun løper opp og ned og på tvers av den store oljetankbåten. Uten redningsvest. Men med nye eventyr og skatter i sikte.